The Legend og Zelda – Breath of the Wild (BOTW) lover en åpen verden og frie tøyler. For meg er dette både forlokkende og litt urovekkende på samme tid. Det er nettopp friheten i spill med åpne verdener som gjør at jeg kjapt hopper av hovedhistorien, suser avgårde og styrer med mine egne prosjekter før jeg mister interessen og lar spillet samle støv på hylla. Fordelen med BOTW er at selv om det er mye å ta seg til blir jeg ikke (sålangt) overveldet av et høyt antall sideoppdrag. Hyrule byr på en flott verden med store fjell og langstrakte vidder, men de er ofte veldig like hverandre og det er ikke alltid jeg finner så mange nye fiender eller variert terreng. Transportetappene fra et sted til et annet er variable. Noen ganger ramler jeg over herlige figurer og kjekke sideoppdrag, andre ganger blir jeg litt utålmodig og ønsker bare å komme frem til destinasjonen min.

Selv om den åpne verdenen er åpen, så er det mange områder du ikke kan overleve i særlig lenge før du har skaffet deg varme klær, skarpere sverd, flere hjerter (helse) og større utholdenhet (stamina). Som reklamene sier kan du gå absolutt overalt, men det betyr ikke at du overlever særlig lenge. For å forsere fjell og vann kreves det stamina og det har du ikke mye av i starten. Link er en skikkelig landkrabbe og det er et mareritt å svømme i vann, det går fryktelig treigt framover med ham. Idet staminameteret går tomt drukner du i vann eller faller i en sikker død fra høye fjell.

Det er ikke bare naturen som setter deg på prøve i Hyrule. Allerede tidlig i spillet kan flere av fiendene drepe deg med bare ett eller to slag. Det varer ikke lenge før du møter på Guardians, urgamle maskiner, som friterer deg levende med sine dødelige laserstråler. Verdenen er åpen, men samtidig lønner det seg altså å følge hovedhistorien til en viss grad. Hyrule har aldri før verdt så fiendtlig og vanskelig å overleve i. Egentlig synes jeg det er ganske kult. Det tok meg bare litt tid å innse at det er lurt å holde seg på stien, galoppere forbi skumle fiender og merke av kule steder på kartet. Så kan jeg komme tilbake når jeg er blitt sterkere. Det føles ekstra ekte når du selv må vurdere utfordringen du står overfor. Det er deilig at spillet ikke loser deg gjennom med en betryggende og gradvis progresjon i utfordring. Her er det ingen som holder deg i hånda.

For å overkomme farene du møter må du også bruke naturen til din fordel. Du samler inn mat, innsekter og monsterdeler som enkelt kokes i ei bålgryte. Da får du retter og eliksirer som gir deg toleranse mot ekstreme temperaturer, ekstra helse, hurtighet, ekstra slagkraft, bedre snike ferdigheter etc. Oppskriftene finner du utav ved å eksperimentere, den gode gamle prøv-og-feil metoden. Du har også et utall ulike våpen til disposisjon, alt fra pinner og monsterknokler til klubber, jordbruksredskaper, sverd og buer. Våpnene tåler ikke mye bruk før de blir ødelagte og du må konstant plukke opp nye våpen du kommer over. Dette gjør at spillet hele tiden føles friskt og nytt. Hvert våpen har forskjellig rekkevidde og gjør ulik mengde skade. I tillegg har hvert våpen sin egen angreps animasjon. Det oppleves virkelig ulikt å sloss med hurtigheten til et smidig sverd, rekkevidden til en lang stav eller å svinge en blytung jernslegge. Dette krever at du bruker rett våpen til rett fiende og det er lurt å spare de skarpeste sverdene til vanskeligere fiender. Tro meg, du vil ikke møte en Guardian eller en enorm skjelett-kjempe med kun en trepinne og et grytelokk å forsvare deg med!

Jeg har nå spilt omtrent 12 timer av spillet. Det er ikke lenge siden jeg fant et Shrine som lærte meg å parere med skjoldet mitt og å hoppe unna fiendtlige angrep i siste sekund for å kunne gjøre et dødelig motangrep. Jeg sender daglig meldinger med kompisen min som også spiller spillet for å fortelle om kule oppdrag vi har funnet, hvordan man best tåler kulde og hvilke klær vi har kjøpt til Link. Allerede nå velger vi ulike strategier for å takle Hyrules utfordringer. Nå klør det i fingrene etter å få spilt mer, jeg lurer på hva som er på andre siden av det vannet der borte. Den handelsreisende mannen på stien sa at det var et spøkelse inni trærne der…

Joakim

Advertisements